Handballreunion

I mine yngre dager var jeg en aktiv handballspiller. I dag var jeg på romjulstrening, eller veterantrening som vi kalte det. Man kan vel kalle det en reunion, selv om vi manglet en god del av de faste spillerene. I tillegg var spillere fra forskjellige årsklasser representert. Never the less, mange av disse spillerene har jeg ikke spilt sammen med på mange år, og det var utvilsomt morsomt å spille handball sammen igjen.

Favorittsporten vår ble utøvdd på høyt lavt nivå. Med dette mener jeg at mye god handball ble spilt med bra teknikk, godt overblikk, flotte skudd, men med lavt tempo og heller moderat forsvarsarbeid. Vi begynner å bli gamle. De færreste spillerene spiller fortsatt handball. Noen sliter med handballskader. Men vi var en gang det beste laget i Troms. Vi vant serien og turneringer. Vi var unektelig veldig gode. At ingen av oss ble oppdaget, er et mysterium!

Dagens trening kunne like gjerne vært i glansdagene, for enkelte ting har ikke endret seg i det hele tatt:

• Kristin har fremdeles et utrolig overblikk, og kan kunster de fleste andre aldri klarte å tilegne seg
• Hun er fortsatt like ugjennomtrengelig i forsvar
• Lotte har fremdelse egotrippen sin
• Mariell blir stadig mer lik Gro Hammerseng
• Inger Amalie er rå på streken
• Marthe har et fantastisk skudd
• Vi er god på kontringer
• Og uansett hvor artig det er å spille, så er det pausene som er de beste. De blir fremdeles tilbringt på tjukkasen, mens vi slarver i vei.

Det var en herlig kveld. 2,5 timer handball (med pauser) er ikke dagligdags lenger. Det var en kveld med STIL (storsteinnes idrettslag)!