Oppdatering eller mangel på sådan

Hva er poenget med å ha en blogg når jeg så og si aldri bruker den? 

Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv gang på gang, og jeg har antakeligvis tenkt at jeg bare burde slette bloggen min like mange ganger. Men allikevel har den alltid fått overleve. Den har vel og merke ikke fått sprøytet inn noe nytt giv av den grunn. Jeg er ikke så flink til å dele følelser og deler av meg selv, verken virtuelt eller til vanlig. Et annet problem er at jeg kan komme på helt fantastisk saker jeg burde blogge om, og forme bloggen nå tanken slår meg. Problemet er at disse ideene aldri dukker opp når jeg sitter foran skjermen. Som regel sitter jeg på bussen, på forelesning eller ett annet sted hvor pc er fraværende. Selv om jeg har såpass god hukommelse at jeg husker selve bloggideen, klarer jeg ikke å formulere det halvbra når jeg har tid til å skrive det ned. Som regel (les: alltid) blir det til at tankene aldri blir delt.

Jeg beundrer faktisk de som klarer å blogge om hva det skulle være om seg selv. Jeg blir facsinert av alle de som deler følelsene sine med resten av den virtuelle verden flere ganger daglig, og som gjerne legger ut blider av seg selv bare for å la alle andre få se dagens antrekk. Dette er noe jeg aldri kommer til å gjøre. Ja, egentlig syns jeg det kan bli for mye av det gode. Men allikevel følger jeg spent med slike blogger som tilhører folk jeg kjenner. Jeg hater tross alt når blogger jeg titt og stadig kikker innom er uoppdatert igjen og igjen. Derfor har jeg et aldri så lite mål om å begynne å oppdatere den stakkars bloggen min noe oftere. 

Men jeg må legge med en advarsel; det kan fortsatt bli lang tid mellom innleggene.

Et høydepunkt i oktober

Tro det eller ei, med det er ikke bursdagen min jeg ser mest fram til i denne høst-/vintermåneden. I år er månedens faste høydepunkt falt på denne dagen, 10. oktober. Nærmere bestemt klokken 11. Da blir årets Nobels fredsprisvinner annonsert.

Jeg syns det er like spennende å følge med hvert år. Spenningen om hvem det er som mottar prisen, spekulasjonene i forkant og hemmeligholdingen fra nobelkomitene er kanskje det som er det som gjør det så spennende. Men samtidig er det interessant å lære om vedkommende som får prisen. Veldig ofte er det personer som jeg aldri har hørt om før, og de står for arbeid som ikke er så veldig kjent (i alle fall for meg).

I fjor vant forhåndsfavoritten, og det var på mange måter utaket som bekrefter regelen. For vanligvis stemmer ikke spekulasjonene. I år har ikke media kommet fram til en forhåndsfavoritt, og NRK presenterte en håndfull kandidater. Personlig tror jeg at geografi har litt å si, og siden flere asiater og amerikaner har fått prisen, og det er lenge siden sør-amerikanere og europeere har mottatt prisen, tror jeg at årets prisvinner kommer herifra. Men det er igjen slett ikke sikkert. Kanskje en fra Oseania burde få den? 

Svaret får vi om under en time. Da er spenningen over, og da er det bare å glede seg til neste gang. Tar jeg ikke helt feil blir prisen da delt ut på bursdagen min.

Tromsøhøst

Naturen gulner, lyset mørkner og trærne kles gradvis av seg. September har meldt seg, men det er utrolig nok sommerlige temperaturer for tiden. I alle fall sammenlignet med årets sommertemperaturer. Årets høst tilbringer jeg i Tromsø, for det meste på universitetet hvor det går i ex. phil, ex. fac og økonomi og politikk. Etter jul er planen å fordype meg i det tyske språket og økonomi. Jeg studerer noe som heter språk og økonomi, og for meg er det altså tysk og samfunnsøkonomi. Arbeidslivet begrenser seg til en helg i ny og ne, og jeg liker det.

Alle planen jeg hadde for dette året ble med planer, uvisst av hvilken grunn. Den store planen om utenlandsopphold i Sveits føltes bare feil, så det endte med at jeg trakk søknaden. Alle studiene jeg hadde søkt på litt lenger sør i landet var ikke lenger forlokkende, så det endte med at jeg fikk meg en restplass på Universitetet i Tromsø. I byen jeg overhode ikke hadde planer om å befinne meg i. Men sånn går det, og jeg trives for så vidt ganske bra. Bare så det er sagt; før eller senere skal jeg til utlandet for å studere, jeg venter bare på å bli klar for det.

Nok en arbeidsdag

Etter å ha vridd meg i godt over en time, klarte jeg å dra meg opp og komme meg på jobb. Jeg har hatt helgevakt, en av den greie og enkle sorten. Blant annet var jeg på Sjørøverdag i Malangen, det var kjempekoselig og jeg skulle gjerne ha vært noen år yngre.

I dag sitter jeg ved skrivebordet, og skal skrive sakene fra helgas turer. Nå hadde det vært fint å være ute, for det er usedvanlig fint vær. Fjorden er lyseblå, himmelen har noen små koselige hvite flekker påtegnet den blåe bakgrunnen og vinden har tatt en pust i bakken. Ifølge værmeldinga er sola bare på snarvisitt, og når arbeidsdagen min nærmer seg slutten skal regnet ta over. Er det ikke typisk? Og selvfølgelig har det tenkt å bli en god stund. Det positive er at når det regner er det så mye greiere å gå på jobb enn når sola steiker utenfor vinduet.

Jeg lever ennå

Det kan se ut som at bloggen min er dø, men det er altså ikke jeg. Forrige gang bloggen ble tatt i bruk var jeg akkurat flyttet til Alta og 2008 var fremdeles ung. Alta er nå et tilbakelagt kapittel og 2008 har bare halvparten av levetiden sin igjen. Det som har skjedd i mitt liv siden forrige innlegg kan raskt oppsummeres:
- Jeg har vært i praksis i Mediehuset Altaposten i 2,5 måneder
- Siste helg i februar hadde klassen en koselig reunion i Tromsø
- Siste helg i mars var jeg og Tine i Dublin noen dager
- 1. april begynte jeg å jobbe 60 % for Nye Troms
- Den andre uka i april var jeg først i Karasjok og så i Brønnøysund og Terråk. Det for å samle inn grunnmaterialet til semesteroppgaven og for å besøke venner. På turen var jeg innom 7 flyplasser.
-Den andre helga i mai var jeg og Siri i London, og var på One Republic- og 30 seconds to mars-konsert
- 23. mai ble semesteroppgaven levert inn, og den har jeg nå fått resultatet på
- 1. juni ble jobben i Nye Troms til 100%
- 6. juni var jeg på Sex and the City-premiere i Tromsø

Utover det har jeg lest noen bøker, besøkt altfor få venner og ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre til høsten. I bunn og grunn ble lista lengere enn jeg hadde trodd, for for tiden skjer det ikke stort i livet mitt. Jeg går på jobb, drar hjem, sover og drar på jobb igjen.

Altabasert

Nå har jeg altså forflyttet med omkring 35 milene nordover, nærmere bestemt til Alta. For første gang i mitt liv føler jeg meg som en søring, en følelse som i grunn er temmelig rar. I Finnmarks storby bor og praktiserer i lokalavisa/-radio/-tv jeg sammen med Kila. Det å bo sammen med en liten same, fører til flere reinsdyrsmåltider, og taco med reinsdyrskjøttdeig anbefales. Nam!

I Altaposten, som også dekker nabokommunene Loppa og Karasjok, hadde jeg oppslag på fredag, og det er jeg rimelig fornøyd med. Det var ingen stor sak da, kinotallen i byen hadde vokst kraftig. Og det med en ganske naturlig årsak, byen har fått ny og større kino. På mandag skal jeg lage reportasje med noen som bor et stykke utenfor byen, og det kan jo bli spennende å se om jeg finner fram!

Ellers har de siste dagen gått til å finne opp og ned på Alta, noe som ikke er veldig vanskelig. Vi bor 20 min til fots fra sentrum. Byen består av tre deler, Bossekop, sentrum og Elvebakken, og det er stort sett i sentrum man finner butikker. De aller fleste butikkene er fordelt på to kjøpesenter, og de ligger noen få skritt fra Altapostens lokaler. I det ene kjøpesenteret befinner treningssenteret Spenst seg. Der befinner også jeg meg når jeg ikke jobber eller er hjemme.

Og til nå har det vært nordlys hver kveld jeg har vært her i nordlysbyen. Dog av varierende styrke, men lell...

Nytt giv

Denne bloggen har ligget i koma i godt over et halvt år, men nå har jeg tenkt å la den få våkne igjen. Nok en del av livet mitt er forbi, nemlig bodølivet. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om dette livet, men pga. fare for en oversvømmelse av tårer lar jeg vær. Nesten i alle fall. Jeg vil bare takke alle som har vært med på å gjøre bodølivet en uforglemmelig del av livet mitt. Nå begynner et nytt kapittel. Et kapittel på 2,5 måneder, og de skal tilbringes i Alta og Mediehuset Altaposten. Planen er i alle fall å blogge litt om dette livet, men vi får se om det går.

God jul forresten!